Søren Kierkegaard og den eksistensielle angsten

Jeg elsket bøker, kunne sitte timesvis på biblioteket og var nærmest altetende; medisinske og psykologiske avhandlinger gikk med sammen med historiske romaner, krim og til og med en kioskroman i ny og ne. Helt til jeg en dag oppdaget to helt forskjellige diktere og forfattere, som på hver sine måter åpnet min verden og mitt sinn: Inger Hagerup og Søren Kierkegaard.

To fullstendig ulike skribenter: en verdenskjent filosof som skrev så intrikat at det nærmest var umulig å lese originaltekster (han foretrakk forøvrig å skrive på latin) og en norsk dikterinne som klarte å samle livets kompliserte følelsesliv med helt enkle ord.

De formet mitt tankeliv i mange år og skapte et fundament jeg fortsatt lever på. Med Kierkegaard sin eksistensialisme møter jeg fortsatt verden og stiller meg fortsatt spørsmålet: «Hvem er jeg og hvordan kan jeg være til stede i verden?» Med Inger Hagerups ordpensler kjenner jeg fortsatt etter, dypt i det røde mørket.

Av Kierkegaard lærte jeg at ubehag og angst er livets følgesvenner og av Hagerup oppdaget jeg skjønnheten i det. Å navigere i seg selv og i livet, å unngå å være en spissborger i et spissborgersk samfunn, ble tidlig viktige prinsipper i livet.

Midt i det skoddeland som heter jeg
står det et gammelt veiskilt uten vei.

Det står og peker med sin morkne pil
mot skoddemyrer og mot skoddemil.

Jeg leter fåfengt etter navn og tegn.
Alt alt er visket ut av sludd og regn.

Det stod en gang det sted jeg skulle til.
Når ble det borte og når fór jeg vill?

Jeg famler som en blind mot dette ord
som skulle vist meg veien dit jeg bor.

Midt i det skoddeland som heter jeg
står det et veiløst skilt og skremmer meg.

«Detalj av usynlig novemberlandskap» I. Hagerup

Diktet over resiterer jeg ofte stykkevis for meg selv mens jeg ser utover på verden i dag. Hvor er vi på vei? I en verden som ser ut til å ha glemt langsiktighet, hvor det selvsentrerte har gjort oss blinde for de mest grunnleggende spørsmål i livet.

Jeg minner meg på det når jeg avstemmer mitt indre kompass; i det skoddeland som heter jeg står et skilt og leder meg.

Hvorfor er det viktig å skue innover i et samfunn som er så grunnleggende selvsentrert? Hvorfor kjenne etter når vi knapt gjør annet? Fordi ved å se innover, bakover, blir vi oss selv, som Kierkegaard ville sagt. Forbi speilbildet, forbi de medfødte rammene om tilværelsen, den fastlagte stien, de vante tankemønstrene.

Fordi vi mennesker fødes ikke inn i vakuum; vi fødes inn i en verden, et samfunn, en familie.

Vi fødes inn i en tid av historien, i en kultur, i et sett med verdier og normer. Vi vokser opp og lever med konsekvenser av valg gjort av andre i generasjoner før oss, enten det er i familien eller i samfunnet rundt oss. Det former oss på måter det kan være vanskelig å forstå rekkevidden av.

Søren Kierkegaard reflekterte også rundt disse problemstillingene; han ønsket ikke at tilfeldige historiske verdi- og normsett skulle definere enkeltmennesket. Da blir vi bare et ekko av en gitt tids normer eller en gitt tids forestilling om hva som er rett og galt. Det var avgjørende for ham at man ikke bare føyer seg inn i et system av definerte kulturelle eller moralske koder, men at man hele tiden har mulighet til å forholde seg reflektert og selvstendig til det settet som er gjeldene for den tiden.

For å gjøre dette mer forståelig opererte Kierkegaard med ulike personlighetstyper, fire figurer som alle sier noe om det menneskelige sinn og den grunnleggende menneskelige eksistens. En av disse personlighetstypene er «spissborgeren».

Spissborgeren er en vanlig samfunnsborger som ikke er bevisst sine egne valg, men lar samfunnet og samfunnets normer diktere retningen i livet. Spissborgeren følger strømmen og lar andre ta valgene for seg. Han tar ikke ansvar for sitt eget liv, han er fortapt i de ytre forhold i tilværelsen, og skjer det ham noe vil det alltid være noen andres ansvar. «Det er statens skyld!»

Man blir spissborger når man ukritisk overtar tidens normer, mente Kierkegaard, og i utgangspunktet fødes alle mennesker som spissborgere – og en stor del forblir det gjennom hele livet. Det er lett å kjenne igjen spissborgeren i dagens samfunn; spissborgeren liker et behagelig og makelig liv, et overfladisk liv, liker ikke å kjenne på ubehag i tilværelsen. Det første skrittet ut av denne sinnstilstanden, mener Kierkegaard, er bevissthet, å tørre å gå inn i seg selv.

Hvordan søke innsikt i et samfunn som opphøyer spissborgerlige verdier, hvor det knapt blir tilrettelagt for refleksjon?

Det krever noe å tenke egne tanker, uansett om det er i din egen familie, i miljøet du ferdes eller i samfunnet forøvrig. Det kan medføre ubehag å stille spørsmål ved etablerte verdi- og normsett, ta en titt på sin egen familiehistorie, rammene rundt sin egen eksistens. Hvem har satt opp skiltene i ditt skoddeland? Kierkegaard imøtekommer dette ubehaget – han sa at vi mennesker ikke kan leve uten ubehag, uten angst og fortvilelse. Det er jo fortvilelsen som gjør at vi kan utvikle oss i livet. Det er en spissborgersk tanke å fornekte fortvilelsen, å aldri reflektere over eget liv, sin eksistens, aldri stille spørsmålet: hvem er jeg?

Nå har natten atter kastet anker
og er ute på sin gamle fangst
etter tanken under alle tanker
Svart er ingen farge, men en angst

Fra «Nå har natten atter kastet anker» I. Hagerup

Denne eksistensielle angsten; for hva det vil si å være menneske. Hva det vil si å ha friheten til å velge, og den alltid tilstedeværende muligheten til å velge feil. Fra et Kierkegaardsk perspektiv finnes det forløsning i angsten. Angst, dette svarte ordet, er terskelen til erkjennelse, et trinn på vei til livsnødvendig kunnskap – om deg selv, om livet.

Det er et gjensidig premiss: alle fødsler skjer i smerte, innsikter kommer ikke alltid uten ubehag.

Hvilken tid av historien er vår tid? Lever vi i en tid hvor vi lærer at ubehag skal utredes, all smerte diagnostiseres? Kjenn etter, men ikke for dypt; vi har piller for alt.

En tid med sludd og regn, for å bruke Inger Hagerups ord.

For meg var det godt å lese Kierkegaards tanker rundt livet og begrepet angst; ikke vær redd for smerten og uroen, den er uløselig forbundet med livet. Ved å akseptere den og gå den i møte vil den faktisk avta og gi innsikt og frihet.

Våg å føle, våg å leve. Sett dine egne spor.

Langsomt blir allting til.
Skapelsen varer evig.
Mørket ble lys og lyset ild,
og mennesket våknet en dag og sa:
Jeg vil.

Langsomt blir allting til.
Langsomt seiler vår jord mot en ukjent havn.
Ingen kan måle vår fremtid,
og ingen kan gi den navn.

Men dette vet vi,
at vi er med på å skape det evige livet,
skape det ondt eller godt.
Vi vil ikke tape.
Vi vil ikke miste den ilden vi engang har fått.

(…)

Livet er ikke bare hus og mat og penger.
Vi er bestandig på vei,
bestandig et stykke lenger,
alltid på vei mot menneskehetens seier eller
nederlag.
Det haster, det haster idag!

Vær utålmodig, menneske!
Sett dine egne spor!
Det gjelder vårt evige, korte liv.
Det gjelder vår jord.

«Vær utålmodig menneske» I. Hagerup