Synd, synder, syndere.

Kanskje det temaet som vekker mest følelser i mange av oss. Vi vil gjerne hevde at vi er «gode mennesker». At vi er god nok som vi er. Vi har til og med en «God nok»-festival. Så når noen begynner å snakke om at vi er syndere går vi fort i forsvarsposisjon. Vi er ikke dårlige eller onde mennesker! Vi er god nok! Jeg er et godt menneske, ikke et dårlig

På den annen side er vi likevel ikke helt god nok, for om vi er ærlige med oss selv så føler vi ofte at vi burde vært bedre. Hadde det ikke vært slik, ville vi ikke hatt behov for en «god nok»-festival. Vi ville ikke trengt å få bekreftet at vi var god nok, hvis vi følte oss god nok. Dette er den største misforståelsen i forhold til synd. For synden er ikke en gradering i hvorvidt du er et godt eller dårlig menneske. Det er ikke et mål på hvor bra du gjør det.

Når vi sier at vi er syndere så anerkjenner vi at vi er mennesker. Og at vi som mennesker har en natur som fører til at vi gjør skade på oss selv og andre. Det er bare slik det er. Vi klarer ikke unngå det uansett hvor hardt vi prøver. Vi gjør skade i aller beste mening, uten å vite det, uten å ville det.

Til og med de menneskene vi elsker høyest sårer vi. Ingen barn kommer traumefrie fra sine foreldre, og ingen foreldre klarer å oppdra et barn uten å skade eller såre det på ett eller annet plan.

Vi gjør også skade med vilje, og nekter å ta ansvar for det og vi har en masse følelser som er skadelig for oss. Skadelige følelser betyr i denne sammenhengen alt som fører til at du fjerner deg eller andre fra kjærligheten. Alt som påfører deg eller andre fysisk, psykisk, emosjonell eller åndelig skade er synd. Dermed er vi alle syndere. Ingen er bedre eller verre enn den andre, vi er alle like ille, eventuelt like gode.

Guds mening var at vi alle skulle leve i fred og fordragelighet, et liv i kjærlighet til hverandre og til Gud. Et liv i overflod av nødvendigheter og Guds omsorg. Slik ble det ikke.

Mennesket valgte å gjøre opprør mot Gud. Resultatet ble synd. Det første vi gjorde etter opprøret var å gjemme oss for Gud, så skyldte vi på noen andre, vi begynte å skjemmes av det vi var, og vi begynte å konkurrere om å være best. Så kom misunnelse, sjalusi, raseri, løgn, drap, hevn, ansvarsfraskrivelse, selvhevdelse, egoisme, grådighet, krig og så videre og videre og videre. Det er synden i et nøtteskall.

Vi vet det jo, egentlig, sånn innerst inne. Hvis vi tør være ærlig med oss selv så vet både du og jeg, at vi har alt dette i oss og at om omstendighetene er rett så tyter det ut.

Betyr det at du ikke er god nok? Nei. Det gjør faktisk ikke det. Det betyr at du er en synder og et menneske. Betyr det at du er fordømt og fortapt? Nei. Det gjør faktisk ikke det heller. Jesus, som var det eneste syndfrie menneske som har levd, døde for oss mens vi fortsatt var syndere. Han døde for at vi skulle få en mulighet til å komme tilbake til utgangspunktet. Et liv i gjensidig kjærlighet til Gud og hverandre, med overflod av nødvendigheter og Guds omsorg. Et vanskelig konsept å forstå, men absolutt verdt å prøve og forholde seg til.

Så enten du føler deg god nok eller ikke, så er du et menneske på godt og vondt, med godt og ondt. Og som dette syndige mennesket er du elsket av Gud. Akkurat som du er, akkurat nå.