To sett med dager

«For det er stort sett
to sett med dager
Det er de dagene jeg mister ting
og dager hvor jeg finner dem igjen»

Denne tekstlinjen, og tittelen på mitt innlegg, er hentet fra sangen «To sett med dager», skrevet og sunget av den eminente låtskriveren og artisten Frida Ånnevik. I teksten synger hun videre at vi bærer med oss så mange mistelige ting. Her er det lett å tenke på materielle ting av litt mindre størrelse, som for eksempel nøkler, buss- og bankkort, smykker og mobilladere. De fleste av oss har en eller annen gang i livet lurt på hvor vi har (for)lagt en av disse tingene.

Mistelig er ikke et ord du finner i den norske ordboken. Det er et antonym, laget av Ånnevik, til umistelig for å få frem et poeng. Hvis noe er umistelig, må jo noe være mistelig. Det er inneværende logikk i det. Det vi regner som umistelig er gjerne uerstattelig fordi det er enten særdeles kostbart eller unikt. Men som mange erfarer kan også imaterielle ting, som for eksempel tro og håp, oppleves umistelige. For meg er troen både umistelig og mistelig. Ja, det er dager jeg føler jeg mister troen – eller kanskje rettere sagt, dager da jeg føler jeg vil gi slipp på troen. Og som Ånnevik, er det dager jeg opplever å finne den igjen og troen oppleves umistelig. 

Dager jeg mister ting: Å gi slipp på troen

Det er dager jeg føler at det å gi slipp på troen kjennes mest riktig. Jeg vet ikke hvordan du har det, men jeg erfarer så å si aldri Guds nærvær. I dag er jeg også usikker på hva det å oppleve Guds nærvær betyr: Le hysterisk eller gråte i stillhet? Kanskje å falle i bakken og riste uhemmet er et tegn på Guds nærvær? Hva med å tale i tunger? Eller kanskje noe så enkelt som å føle takknemlighet? Jeg har vel vært innom dem alle, og i retrospekt ser jeg at mye av det jeg opplevde som Guds nærvær simpelthen ikke var annet enn følelser som løp litt løpsk. I mitt daglige virke forblir Gud gjenkjennelig taus og fraværende.

Det er dager jeg tenker at det å gi slipp på troen er det mest fornuftige jeg kan gjøre. Jeg vokste opp i en trostradisjon der Bibelen ble, og kanskje fortsatt blir, oppfattet som en lærebok i kosmologi, geologi, biologi, geografi og historie. Universet ble skapt ferdig på seks dager for mellom 6000 og 10000 år siden, Adam og Eva var de første faktiske menneskene på jord og Edens Hage var et fysisk paradis på jord. Og det måtte være akkurat slik for at troen ikke skulle falle sammen som en kortstokk. I dag vet jeg at det bibelske verdensbildet ikke stemmer med den faktiske virkeligheten. Og i møte med harde fakta fra naturvitenskapen virker det mest fornuftig og logisk å gi slipp på troen som forklaringsnøkkel til universet og livets tilblivelse.

Det er dager jeg ønsker å gi opp troen i ren fortvilelse. I fortvilelse over kristen dobbeltmoral, grådighet og moralisme. Jeg vemmes over korrupte, manipulative og griske pengepredikanter som med Bibelen i hånd lurer penger ut av troende mennesker for egen vinning. Jeg frustreres over vitenskapsfornektende helbredelsespredikanter og forkynnere. Jeg resignerer og kjenner på dyp sorg og sinne over alle historiene om overgrep utført av prester og pastorer mot sårbare barn og voksne i kristne kirker verden over. Jeg sjokkeres av kristen nasjonalisme og fremmedfrykt. Jeg ønsker rett og slett ikke å være en del av det.

Dager jeg finner dem igjen: Å holde fast på troen

Jeg stiller meg noen ganger spørsmålet: «Hvorfor tror du fortsatt på Gud, Kent?». Og kanskje du som leser lurer på det samme etter å ha lest det jeg skriver ovenfor. Hva er det som gjør at jeg holder fast på troen?

For å være helt ærlig er det ikke først og fremst jeg som holder fast ved troen, men Jesus som holder fast i meg. «Ingenting kan skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus», skriver Paulus. Selv om det til tider har vært krefter i meg som har dratt meg bort fra Gud, har det aldri kommet til det punktet der jeg i mitt hjerte har sagt nei til Gud. Guds kjærlighet i Jesus Kristus er ganske uimotståelig.

En av de viktigste årsakene til at jeg fortsatt tror er en mystisk opplevelse på et ungdomsmøte i Filadelfia Sarpsborg en kald fredagskveld i februar i 1988. En slik hendelse det er vanskelig å snakke om da den er både personlig og uforklarlig. Som Paulus skriver, og det svenske popbandet Freda’ synger, strider slike opplevelser mot all logikk, og kan bare fremstå som dårskap for de som ikke selv har erfart det: «Jesus talte til meg».

Nei, det var ingen som presset meg. Ingen vekkelsespredikant som manet fram syndenøden i meg, intet lovsangsband som med sine fløyelsmyke akkorder skapte den rette suggererende stemningen. Nei, jeg var heller ikke ensom, deprimert, syk eller på noen som helst måte i behov av hjelp eller et støttende felleskap. Jesus talte til meg helt ut av det blå på et punkt i gudstjenesten hvor jeg kjedet livet av meg. Predikanten var – unnskyld språket – rett og slett dritkjedelig å høre på.

Som Paulus (Gal.1,15-16), opplevde jeg at Gud i sin godhet åpenbarte sin sønn for meg. Selvsagt ikke like spektakulært som for Paulus, men like livsforvandlende. Dette var en slik «før og etter» erfaring. Det skjedde noe i og med meg som var påtagelig for alle som kjente meg. Bibelen kaller det å bli født på ny. Jeg ble en (for)ny(et) Kent.

Sennepskornet

Uansett tvil, skuffelser, sinne og opprør, har det alltid vært et lite sennepskorn av tro innerst i mitt hjerte. Dette sennepskornet ble sådd den vinterkvelden for snart 35 år siden. Uten denne opplevelsen kan jeg ikke med sikkerhet si at jeg ville vært et troende menneske i dag. Selv om jeg ligner en bølge på havet som drives og kastes hit og dit av vinden, gir dette sennepsfrøet av tro meg nok oppdrift til at jeg ikke synker.  Denne noe mystiske erfaringen har vist seg å være mitt fundament for troen, ikke Bibelen. Det tok meg mange år for å både innse det og omfavne det. Både fordi jeg lenge ville unngå å fremstå som svermerisk, men også fordi jeg så gjerne ville at min tro skulle fremstå som rasjonell og troverdig.

Jeg kan jo ikke bevise at det var Jesus som talte til meg den dagen for mange år siden. Men jeg tror det av hele mitt hjerte! Nettopp dette er viktig! Som Brian Zahnd skriver i sin brilliante bok «When everything’s on fire» er ikke den kristne tro en rekke av solide bevis som skal overbevise mennesker. Det er åpenbaringen av Jesus som Guds Sønn som er den kristne tro. Hvordan denne åpenbaringen blir gitt oss er unik for hver enkelt. Paulus fikk sin åpenbaring da han var på vei til Damaskus for å forfølge og drepe kristne. Jeg fikk min åpenbaring da jeg kjedet meg på et ungdomsmøte. Du har kanskje opplevd det på en helt annen måte.

Jeg tenker å la nettopp Mr. Zahnd avslutte dette innlegget med noen velvalgte visdomsord: «The foundation the church is built on is not the Bible or theology or reason or historical evidence or apologetics, but the divinely given revelation that Jesus Christ is the Son of God».