Vår re:tro
At tvilen begynner å snakke til deg med utestemme behøver ikke å bety slutten på troen. Det kan være starten på en re:tro.
Vi som skriver denne bloggen har til felles at vi har vokst opp i kristne familier og i frikirkelige menigheter. Vi har fått troen på Gud inn med morsmelken. Vi har gått på søndagsskole, på ungdomsmøter og vært ledere for ulike aktiviteter i menigheten. Vi har overtatt den forståelsen og tolkningen av Bibelen som vi ble lært opp til og i tillegg lagt til noen mer ytterliggående utgaver av disse i vår «opprørske» ungdomstid.
Vi har også til felles at vi på et sted i livet begynte å tvile på de tingene vi hadde lært å tro på. Tvilen vet man aldri helt hvor leder en. Derfor er det skummelt å gi den rom. Det er fristende å late som om den ikke er der eller overdøve den med høye halleluja-rop. Det har vi kanskje også gjort, men tvilen insisterte på å bli hørt allikevel.
Så på et tidspunkt blir man nødt til å velge om man skal lytte til hva tvilen har å si eller om man skal stenge den ute og late som om den ikke finnes.
De som velger å lytte til tvilen vet som sagt ikke hvor de ender opp når den har fått snakket ferdig. I siste instans kan jo hele troen ryke. For når man stiller spørsmål ved det som står i Bibelen stiller man vel samtidig spørsmål ved Gud selv, gjør man ikke?
Det er ingen tvil om at mange kristne er vokst opp med den tanken. Kirken de tilhører forfekter å besitte fasiten på den rette læren og tar man ikke i mot hele pakka får man heller ingenting. Da krever det mot å returnere pakka. Når kirken din ikke kan romme dine spørsmål blir tvilen et ensomt sted å være.
Selv har vi opplevd ulike reaksjoner fra folk i kirken når vi har luftet vår tvil på «sannhetene i Guds ord». Noen møtte dette med bibelvers og teologisk argumentasjon. Andre med indignasjon og oppgitthet. Men noen møtte dette med interesse og omsorg. Atter noen betrodde at de alltid hadde kjent på tvil selv, men at de aldri har våget å fortelle andre om den, nettopp fordi de ikke trodde det ville bli tatt i mot og tålt.
Da vi startet bloggen «Re:tro» var det på bakgrunn av at vi har vært igjennom perioder av tvil og dekonstruksjon av troen. Men vi tror ikke lenger at å tvile på Bibelen er å tvile på Gud. For tvilen er ikke knyttet til selve Bibelen, men på en bestemt måte å lese den på. Blogginnleggene våre bærer preg av våre trosreiser. Og reisene våre er ikke ferdige. Det blir de aldri. Vi har ikke lenger tro på trossetninger hugget i stein.
En av de tingene vi har lært oss er å leve med, er en tro som ikke inneholder svar på alle spørsmål. Vi vet også at vi høyst sannsynlig vil fortsette og revurdere våre oppfatninger av ting. Det skremmer oss ikke. Tidligere ville vi nok anta at vi gikk fra en sterk til en svakere tro idet vi slapp tvilen inn i varmen. Nå ser vi at det trosbyggverket vi hadde tidligere som var basert på Bibelens ufeilbarlighet og en teologi som krevde at Bibelen nærmest var en avansert likning som måtte gå opp, ikke var veldig solide greier. Det var nettopp denne forståelsen som fikk ting til å skurre. Sånn sett opplever vi at troen står sterkere i dag. Den tåler de uferdige prosessene og de manglende svarene. Den blir ikke nervøs av tvilen. Den har ikke behov for å forsvare noe eller noen.
Hvis re:tro hadde vært et verb (noe det jo godt kan være) ville det å re:tro handle om det som skjer i oss når vi etablerer nye grunnlag for troen. Tvilen behøver ikke å ende med fravær av tro. Den kan være starten på formingen av en ny og mer slitesterk tro.
Av Erling Rimehaug 
Av Oddbjørn Johannessen 
Av Stian Søvik
Dette var uendelig godt å lese og meget bra skrevet. Reflekterte mennesker er nødt til å tvile; Det å stille spørsmål ved etablerte sannheter er kanskje en av de viktigste byggestenene i en sunn tro.
Tunnelsyn har ofte den motsatte effekten.
Takk og lov for Re:tro‼️
Godt skrevet. Ser frem til å lese de re:troendes historier
Er så glad for at dere har tatt initiativ til å opprette Re:tro. Den måten dere klarer å kle tankene deres med ord, er bare så nydelig å lese. Er 100% enig i det som er beskrevet i denne teksten. Om vi møter menneskene rundt oss med undring, ydmykhet og kjærlighet, når de deler av sin livsreise m oss- da tror jeg vi kan få være gode ambassadører for Han som skapte oss alle. Og med litt mindre fasitsvar og skarpe, kategoriske linjer kan det bli litt letter å få tak på Guds nåde, også i eget liv, når en føler på tilkortkommenhet.
Stay blessed you good and clever guys❤️
Dette er bare så godt sagt, og veldig gjenkjennelig. Slik har jeg opplevd det også!
Så glad jeg er kommet over denne siden! Dette er et trosuttrykk jeg kan identifisere meg med, hvor det viktigste ikke er rett-troenhet, men heller god, gammeldags nestekjærlighet. Ser fram til å lese mer!
Dette er godt å lese !Takk.
Så fint å få oppleve Re-TRO og finne ut at det er fleire der ute som har streva med den same problemstillinga når det gjeld etablert trusoppfatningsom ein erfødd inni .
Å ta eit oppgjer med indoktrinert kristendomsforståing er ikkje for «pyser» :
Det trengst mot og ryggrad , for ein må tole både vonbrot og fordøming frå nære vener og familie.
Det kan smerte.
Men å leve som «tvilar» utan å komme vidare på trusvegen,vil kvele trua i lengden.
Livet har fått meining og er betre å leve fordi TRUA er flytta frå å fokusere på SYNDA, frelse og unnsleppe helvetei livet etter døden til kristen
nestekjærleiK, gi trøyst og håp til medmenneska våre som vi lever livet saman med.
Å gjere kvarandre gode er viktigare enn å fortelje kor syndige vi er…..
En viktig Re-tro tanke for meg er dette: Det ligger dypt i vår kristne kultur å kalle Joh. 3,16 for «Den Lille Bibel», underforstått: Det aller viktigste Jesus ville fortelle da Han kom til jorden.
Men er det slik at det Jesus fortalte Nikodemus i en fortrolig samtale på natterstid om ulike utganger i evigheten var det viktigste?
Tror ikke det. For hva var det Jesus selv proklamerte offentlig om hvorfor han kom? Det var noe helt annet: Den Nye Pakt, at Guds rike var kommet til jorden og hvordan vi mennesker kan elske hverandre. For å nevne noe.
Jeg skal ikke legge skjul på at jeg av og til tenker på hva som skjer med meg og andre når jeg dør. Men jeg har i hvert fall fått et nytt perspektiv på hva JEG som en kristen i min hverdag først og fremst bør fokusere på!
Veldig godt poeng, har ikke tenkt på det på denne måten før. Takk for denne betraktningen!