Tro og liv

Velkommen til Kirken for de sårede

Uansett om du innser det eller ikke er du hver eneste dag i nærkontakt med mennesker som bærer på stor smerte.

Publisert 06. mars 2024

Det er mange rundt deg som sliter med sitt, mange som akkurat nå strever mens de prøver å ta det mest smertefulle steg: det neste.

Men de fleste av dem viser ikke sin smerte åpenlyst. Å være sårbar på den måten er å risikere ytterligere skade, og derfor lærer de gradvis å skjule og dekke til de ømme og blødende delene av seg selv for andre. De lider heller i ensomhet og stillhet, for da kan de i det minste skape seg en illusjon av kontroll, en viss grad av trygghet.

John Pavlovitz er forfatter, pastor og aktivist, bosatt i Wake Forest, North Carolina. Han er opptatt av like rettigheter for alle, mangfold og rettferdighet – og er ikke redd for å provosere og å tenke nytt.

Og hvis du ikke ser nøye på mennesker som krysser din vei, kan du lett misoppfatte dem som selvsikre, trygge og suksessfulle, slik de så desperat ønsker å bli oppfattet. Du kan godt bli lurt av deres nøye utformede fasader av suksess og selvstendighet, og tro at de ikke trenger medfølelse eller komplimenter eller godhet. Men det kan du være helt sikker på at de gjør.

Jeg forestiller meg at også du er et medlem av denne store forsamlingen av sårede og skadde, i denne Kirken for de sårede. Jeg forestiller meg at slik som menneskene rundt deg, har også du godt skjulte byrder, og bærer på konstante påminnelser om alt du ikke har blitt eller alt du har mislyktes med å gjøre. Også du er kanskje utslitt av å leve et dobbeltliv, der du skjermer ditt knuste indre samtidig som du later som om du er uovervinnelig. Den gode og den dårlige nyheten er: du har blitt avslørt! Du kan ta av deg kappen og kaste maska og slutte deg til resten av oss hardt rammede, dødelige her nede på jorden.

Uten å kjenne den veien du har gått, kan jeg ikke si noen treffende ord for å lindre smerten du bærer på. Alt jeg kan gjøre er å ønske deg velkommen. Alt jeg kan gjøre er å forsikre deg om at du er blant svært gode venner, at du er blant like ødelagte søsken mens du lever, puster og beveger deg gjennom dagen. Vi er alle i slekt i vår ufullkommenhet.

Du kan føle at du er uopprettelig skadet, men bruddene dine er ikke uhelbredelige. Vi er alle sprukne kar som må fikses og beskyttes. Ingen av oss er hele.

I lys av alt dette: måtte du utrettelig vise godhet der du ferdes. Måtte du alltid søke en mildere måte å snakke til folk på og en vennligere måte å behandle dem på, fordi du vet at de er like skjøre og sårbare som du er. Husk at ingen er immune mot lidelse, så ta deg tid til å virkelig se mennesker og behandle dem med raushet.

Men vær like raus med deg selv også! Innse at også du fortjener den samme mildheten og den samme tillatelsen til å feile. Behandle ditt eget hjerte med varsomhet.

Midt i travelheten og støyen i dette livet, i denne utmattende paraden som vi trossig marsjerer gjennom hver dag, mens vi prøver å lure folk til å tro at vi alle har det bra, kan det være fort gjort å glemme at alle ikke har det bra. Jeg håper likevel at du vil huske det, fordi det vil endre måten du vandrer resten av reisen på.

Finn din plass i denne store forsamlingen av feilbarlige, sårede sjeler, og føl deg hjemme her. Velkommen til Kirken for de sårede!

—

Denne artikkelen er oversatt med tillatelse fra John Pavlovitz, og var først publisert på John Pavlovitz egen blogg.