Verden sett gjennom Guds øyne

Når vi erkjenner den uatskillelige forbindelsen mellom alt levende på jorden, får vi et glimt av hvor intrikat vår skaper er. Men dessverre har vi påtatt oss rollen som skapere selv, formet vårt eget univers, og neglisjert verdien av originalen. Vi bygger først og fremst for å tilfredsstille våre egne behov, ofte uten tanke for det større økosystemet – selve Guds mesterverk. Dessverre er det disse menneskeskapte elementene vi forsvarer mest lidenskapelig.

Naturen og alt levende er så fantastisk knyttet sammen at det danner et mønster fra den minste celle i planter, dyr og oss mennesker, men dette ser vi ikke, fordi vi lever med den enkle forståelsen at mine behov kommer først. Det er menneskene som råder, og derfor lider skaperverket.

Hvis mennesker bare ønsker å finne svar hos dem som er opptatt av individets frihet og rettigheter, da lukker man øynene for alle mønstrene rundt oss. Alt henger sammen med alt. Vi kan ikke dyrke individet alene, for vi er ikke alene. Hvis vi ikke forstår sammenhengen og samspillet av jordens synergi, da mister vi friheten. Alt er i bevegelse, og må være i bevegelse for å fungere. Hele jorden består av milliarder av komplekse koblinger som bare kan bevares i kraft av et levende fellesskap.

Og vi må se det store bildet av vår verden. Når alt henger sammen med alt, så lider alt når ett mønster ødelegges. Vi kan ikke leve uten mat som noen har produsert, noen andre har dyrket, og noen har sådd. Jorden kan ikke dyrkes uten at insekter gjør sitt bidrag. Alt fra små celler, larver, mark, bier, fluer og fugler har vært med i produksjonen. Hele verden har vært involvert. Vi er ikke alene. Vi kan gjerne tro at det er den sterkestes rett, og at det er vår siviliserte nasjon som må bevares. Er det da riktig at min rett til å gjøre som jeg vil skal overstyre de som er med i vårt felles økologiske mønster?

Hvis vi velger å ignorere det uavvendelige faktumet om at alt er sammenvevd, og avfeier økologi som kun et luftig begrep for bekymrede forskere, vil vi uunngåelig bryte alle mønstre og sette kursen mot en annerledes fremtid. Så spørsmålet blir: Vil vi dyrke den jorden Gud har skapt, eller den jorden vi selv former? Vi må nøye vurdere om det er våre egne lyster og laster, våre individuelle behov, som styrer våre meninger og handlinger.

Vi kan ikke isolere oss og tro at våre handlinger ikke har konsekvenser for resten av skaperverket. Alt henger sammen med alt, og når ett element lider, lider hele skaperverket med det. Dette prinsippet strekker seg også til våre sosiale relasjoner og vårt ansvar for hverandre som medmennesker. «Om ett lem lider, lider alle de andre med. Om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg.» (1. Korinterbrev 12,26)

Å forstå dette er å omfavne økologiens dype betydning, ikke bare som et vitenskapelig begrep, men som en teologisk realitet. Begrepet «økologi» stammer fra det greske ordet «oikos», som betyr «hus» eller «familie» – en påminnelse om at vi alle er en del av Guds store familie, og at vi deler et felles ansvar for å ivareta og verne om det guddommelige huset.

Det står i Salmene 111, 10: «Å frykte Herren er begynnelsen til visdom. God forstand har alle de som gjør etter hans bud». For mennesker i dag kan begrepet «frykt» i forhold til Gud misforstås. Å frykte Herren handler ikke om å være redd i tradisjonell forstand, men om å ha dyp respekt og ærefrykt for Guds integritet og visdom. Det handler om å erkjenne vår avhengighet av Gud og vårt fellesskap med alt som han har skapt. Når vi frykter Herren på rett måte, innser vi også vår egen begrensning og behovet for Guds veiledning og nåde i våre liv. Dette frigjør oss fra byrden av å føle oss alene ansvarlige for alt og gir oss trygghet i vissheten om Guds omsorg og kjærlighet til hele økosystemet.

Vi kan vise respekt for skaperverket ved å omfavne samholdet og tryggheten det bringer. Vi kan leve i takknemlighet for den guddommelige ordenen som forener alt, og handle i kjærlighet, medfølelse og rettferdighet overfor hverandre og alt det skapte. Når vi erkjenner at alt på jorden er sammenvevd, oppdager vi vår sanne frihet og vårt ansvar som forvaltere og medskapere i det guddommelige huset.

Jeg sier som Svein Tinnberg: «Det er frigjørende å vite at jeg ikke er toppen av skaperverket, men bare en del av det».