Tror vi mer på karma enn på nåde?

Verdens religioner er mangfoldige og forskjellige. De rommer en stor rikdom av tradisjoner, ritualer, høytider og guder. Religionene gir oss innblikk i hvordan vi mennesker gjennom alle tider har søkt mening i og utenfor det vi observerer og erfarer. Gjennom hellige skrifter, myter, visdom, poesi og historiske nedtegnelser gir de oss et unikt innblikk i hvordan vi har fortolket livets mysterium og hvordan dette kommer til uttrykk forskjellige steder i verden.  

Men til tross for at alle de store verdensreligionene har mye som gjør dem unike finnes det også noen klare likhetstrekk. Det handler ikke bare om at religionene skaper orden og mening i selve tilværelsen. For uansett hvor i verden en religion har utviklet seg viser den at vi mennesker er påfallende like, og at vi ikke har forandret oss nevneverdig mye de siste 2-3 tusen årene.  

Et behov som synes å være likt for mennesker uansett geografi og tidsepoke er å forklare hvorfor ting skjer slik de skjer. Her ser det ut til at vi stort sett har landet på den samme antakelsen. Det ligger nemlig en iboende logikk i religionene at vi mennesker påvirker vår skjebne gjennom våre handlinger. Gode som dårlige. At vi får som fortjent, og at det er gudene som holder regnskap med våre gjerninger og belønner eller straffer oss alt ettersom vi ligger i pluss eller minus på bunnlinjen i regnskapet.  

I hinduismen har denne forestillingen fått et navn: Karma. Karma betyr at alt vi gjør får konsekvenser både i dette livet og i det neste. Begrepet er sant nok hinduistisk, men alle religioner har sin variant av karma. Og Bibelen er full av den.  

I’ve been so good this year

I’ve been so good, I’ve been helpful and friendly  
I’ve been so good, why am I feeling empty?  
I’ve been so good, I’ve been so good this year  
I’ve been so good, but it’s still getting harder  
I’ve been so good, where the hell is the karma?  
I’ve been so good, I’ve been so good this year 

Tekstlinjen over er fra AJRs «Karma», en sang som både blottlegger det absurde ved ideen og samtidig den allmenne forventningen til dens virkning. En mann sitter hos sin terapeut og roper ut sin frustrasjon over at all flinkheten hans ikke har gitt den avkastningen i form av glede og indre ro han hadde sett for seg. Uteblivelsen av god karma driver han til vanvidd. Belønningen for å ha vært flink dette året har jo bare vært mer frustrasjon, mer uro og skuffelser. Teksten dirrer av uro og frustrasjon og musikken understreker pasientens desperasjon med hektiske rytmer og oppjaget lydbilde. «So where’s the karma doc, I’ve lost my patience.» 

Ideen om karma er dypt menneskelig. Den lar seg ikke begrense til kun å gjelde innenfor strengt religiøse rammer. Du finner den overalt. Vi synes instinktivt at det er urimelig når den gode, snille kollegaen får en uhelbredelig sykdom eller når nabolagets drittsekk vinner i lotto. Det blir jo helt feil.  

Jesus i møte med karma

Hva skjer når tanken om karma møter Jesus? I et samfunn som er gjennomsyret av tanken om at man belønnes eller straffes av Gud basert på om man overholder de lovene som ble gitt til Moses, blir Jesu forkynnelse en utfordring. Og en befrielse. Jesus gir nemlig ikke sitt samtykke til denne tanken. Han avviser at Gud forholder seg til sine barn på denne måten.  

En god illustrasjon på hvordan Jesus møter sin samtids karma-tenkning ser vi her: Da Jesus kom gående, så han en mann som var født blind. Disiplene spurte da: «Rabbi, hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?» Jesus svarte: «Verken han eller hans foreldre har syndet. Men nå kan Guds gjerninger bli åpenbart på ham.» (Johannes 9, 1-3). 

Å være født blind var ingen spøk i antikken. Mannen som Jesus og disiplene møtte måtte tigge for å overleve. Disiplene er imidlertid ikke opptatt av å hjelpe mannen. De er mer opptatt av hvem som hadde syndet. Er det han eller hans foreldre? Hvem er den skyldige? Hvem kan vi dømme, Jesus?

Til dette har Jesus et enkelt svar: ingen. Med det har Jesus trosset hele tankegangen om karma. Jesus viser oss en Gud som ikke deltar i vår jakt på syndere og syndebukker. Han blir ikke med på steining og straff. Han vil heller helbrede og gi oss synet tilbake.

Jesus understreker sitt svar til disiplene ved at han helbreder mannen slik at han får synet tilbake. Samtidig erklærer Jesus at han er verdens lys. Dette er viktig. For i dette lyset avsløres det mørket som tanken om karma representerer. Får Jesus helbredet våre øyne, ser vi klart hva våre holdninger og religiøse forestillinger om Gud og hverandre faktisk leder til: Utestengelse, forakt, dømmesyke og manglende medfølelse med de som lider.

Nåden forandrer alt

Jesus peker på en annen måte å være religiøs på. Eller, rettere sagt: Jesus river ned et av de bærende elementene ved religion som vesen når han eliminerer mulighetene til å fortjene frelse eller gjøre seg skyldig til ulykke. Med absolutt nåde er alle inkludert. Ikke fordi man har vært flink i år.  

Når vi er «helpful and friendly», for å si det med AJR, for å oppnå noe for vår egen del, bommer vi på det målet Jesus har gitt oss: å elske vår neste som oss selv. Nåden frigjør oss fra å vende blikket innover mot oss selv, til å se utover. Mot vår neste. Ikke for å kaste stein eller dømme. Den andres beste må alltid være motivet for våre gode gjerninger. Ellers er det ikke kjærlighet som er drivkraften, men egennytten.

I en tilstand av nåde er det ikke lenger behov for å dømme, hverken oss selv eller andre. I stedet kan vi lære å elske oss selv og vår neste.  

Men har ikke våre valg og handlinger konsekvenser? Selvsagt. De naturlige konsekvensene av våre handlinger må vi forholde oss til. Gjør vi ukloke valg må vi ete frukten av disse. Vi høster det vi sår. Men ideen om at Gud belønner eller straffer oss på toppen av dette ber Jesus oss om å omvende oss fra.  

Les også: Er vi rike på grunn av Guds velsignelse?

Gå gjerne inn på vår dialogside og diskuter videre.